Nevroplastisitet, også kjent som hjerneplastisitet, er hjernens bemerkelsesverdige evne til å endre og tilpasse seg gjennom hele livet. Denne fleksibiliteten innebærer at hjernen kan reorganisere seg ved å danne nye nevronale forbindelser som respons på læring, erfaring eller skader.

​

En av de viktigste rollene til nevroplastisitet er i læring og minnedannelse. Når vi lærer noe nytt, skapes og styrkes forbindelser mellom nevroner i hjernen, noe som gjør oss i stand til å tilegne oss nye ferdigheter og kunnskaper. Dette er grunnen til at vi kan lære nye språk, spille musikkinstrumenter eller tilegne oss andre ferdigheter, selv i voksen alder.

​

Nevroplastisitet er også essensiell for rehabilitering etter hjerneskader, som slag eller traumatiske hendelser. Etter en skade kan hjernen omorganisere seg ved å overføre oppgaver fra skadede områder til friske områder, noe som kan bidra til å gjenopprette tapte funksjoner. For eksempel kan personer som har mistet evnen til å bevege en arm etter et slag, gjennom intensiv terapi og trening, gjenopprette bevegelsene ved hjelp av hjernens plastisitet.

​

I tillegg til rehabilitering, spiller nevroplastisitet en rolle i sensorisk tilpasning. Når en sans går tapt, kan hjernen kompensere ved å øke følsomheten i andre sanser. Blinde mennesker kan for eksempel oppleve forbedret hørsel eller berøringssans, fordi hjernen omorganiserer seg for å utnytte de gjenværende sansene mer effektivt.

​

Selv om hjernens plastisitet er mest uttalt i barndommen, fortsetter hjernen å være plastisk gjennom hele voksenlivet. Dette betyr at voksne også kan lære nye ferdigheter og tilpasse seg nye situasjoner, selv om prosessen kan være langsommere enn hos barn. Miljøet og erfaringene våre spiller en viktig rolle i denne prosessen; stimulerende omgivelser med mentale utfordringer og læringsmuligheter kan fremme hjerneplastisitet og dermed forbedre kognitive evner.

​

Nevroplastisitet illustrerer hjernens evne til kontinuerlig forandring og tilpasning, noe som gir håp for rehabilitering etter skader og gir en dypere forståelse av hvordan læring og erfaring former våre kognitive evner gjennom hele livet.

​

Menneskehjernen er grunnleggende bygget for overlevelse, hvilket betyr at den til enhver tid vil fokusere i retning potensiell fare samt feil og mangler – fremfor muligheter, løsninger og evner. Hjernen er også i kontinuerlig endring og formes av måten vi bruker den. De fleste av oss har vel alle våre feil og mangler avhengig av hvem vi sammenligner oss med- men vi har definitivt også alle våre styrker og kvaliteter. Vi er sjeldent bevisst om vår verdi og våre kvaliteter – også fordi vi er vesentlig mer kritiske til oss selv enn det andre  er- hvilket setter avtrykk både i tankesett, følelser og handling.